Historie for livet

Fagfornyelsen og dybdelæringen 

Bakgrunnen for fagfornyelsen var Ludvigsen-utvalgets utredning NOU 2015: 8: Fremtidens skole – fornyelse av fag og kompetanser. Her problematiserte utvalget blant annet den stofftrengselen mange fag – eller rettere sagt: lærere og elever – har lidd under; for mange kjepphester forhindret utvikling av den kompetansen framtiden vil avkreve dagens og morgendagens elever. Utvalget pekte også på behovet for dybdelæring i en fragmentert tid med en nærmest ubegrenset tilgang på mer eller mindre overflatisk «Wikipedia-kunnskap». 

Dybdelæring krever at mange faktorer virker sammen: Elevene må få anledning til å trenge til fagets kjerne i den forstand at de lærer fagets grunnleggende metodikk og begreper. Dybdelæring krever derfor tydelige fag, noe kjerneelementene skal sørge for. En del av den kompetansen Ludvigsen-utvalget holdt fram som et hovedmål med opplæringen, er evnen til å få øye på sammenhenger, både innen faget og dets deler, men også til andre fag og ikke minst verden utenfor klasserommet. Den som evner å bruke for eksempel historiefaglig kompetanse i andre sammenhenger, til å mestre nye utfordringer, har oppnådd den nødvendige dybden. Det tar tid å utvikle denne kompetansen, og det fordrer ikke bare realhistorisk kunnskap, men refleksjon.  

«Å være menneske i en foranderlig verden»

Vi lever i en tid der alt fra arbeidslivet til nære relasjoner endres under den pågående digitale revolusjonen. Forskeren Carlota Perez betegner denne etter hvert lange, men radikale endringsprosessen som den femte industrielle revolusjonen; vi vet fremdeles ikke hvordan den ender, men vi vet hvor mye den har endret allerede. 

En av mange dyptgripende endringer er ny bioteknologi, som for eksempel Crispr. Denne teknologien gir nye muligheter for å gripe genetisk inn i livets gang. Av samme grunn gir den samtidig opphav til nye normer og tanker. Endringene kan sånn sett sammenliknes med hvordan nye vitenskaper og ny tilnærming til teknologi endret synet på både verden og mennesket under den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet. Da tok den tidlige humanismen form, og det mekanistiske menneskebildet ble formulert. I vår tid utfordrer transhumanismen den etablerte humanismen, blant annet gjennom et slags nymekanistisk syn på mennesket. Enkelte transhumanismer hevder at det er både naturlig og riktig at mennesket ved hjelp av bioteknologi omgår evolusjonen og selv tar steget til en ny menneskeart, som Yuval N. Harari kaller homo deus, gudemennesket. Der humanismen satte noen grenser for menneskets framferd, vil transhumanismen med ny teknologi sprenge grensene. 

Menneskets syn på seg selv er altså i endring. For å kunne fatte disse endringene, og hvor dypt de potensielt stikker, må man kjenne til hva som blir endret. Det er her historiefaget kommer inn i bildet, blant annet med sitt begrep om historisitet: Vår selvforståelse som individer og som felleskap er et produkt av mange historiske prosesser. Samtidig er den ikke statisk, men dynamisk; historien slutter ikke, og den er stort sett ikke forutsigbar, noe vår tids endringer bærer bud om. 

Historiefaget er, både som akademisk disiplin og som skolefag, et grunnleggende humanistisk fag. Det er et av mange ledd i menneskets gamle og uopphørlige forsøk på å forstå seg selv. Professor Erling Sandmo var opptatt av dette i sin fabelaktige bok Tid for historie. Her skriver han at historiefaget forsøker å fange inn hva det vil si «å være menneske i en foranderlig verden». Faget kan hjelpe oss og elevene våre til bedre å forstå vår flytende tid. 

Rustes for livet 

Fordi verden er foranderlig må alle forsøk på å forstå den og fange den inn, altså alle fag, fornyes med jevne mellomrom. Men hva er nytt i den nye planen for historiefaget på videregående? 

Kjerneelementene skal gjøre det enklere å sortere hva som er viktig og mindre viktig, se de lange linjene, og sammenlikne ulike epoker. Tverrfaglighet er skrevet tydelig inn i alle nye planer, blant annet gjennom de tre overordnede målene bærekraft, demokrati og medborgerskap, og livsmestring. Gjennom disse målene tvinges alle fag til å orientere seg mot både samfunnet her og nå, elevens livsverden og framtiden. Elevene skal kort sagt rustes for et liv i en uoversiktlig og uforutsigbar verden. Litt flåsete sagt er jo livet selv tverrfaglig. 

Samtidig som elevene fremdeles skal lære realhistorie, legger den nye planen mer vekt på det å gjøre historie. Elevene skal komme tettere på det historiske materialet og metodene vi i bruker for å utforske det. Og det skal de gjøre gjennom egen undring, parallelt med at de øver opp en kritisk bevissthet rundt kildematerialet, så de rustes i møtet med samtidens falske nyheter og konspirasjonsteorier. Er det kanskje her dybdelæring i historie, helt konkret, kommer til sin rett? 

Med nye planer risikerer man alltid å kaste barnet ut med badevannet. Den nye fagplanen for historie vil imidlertid kunne gjøre det motsatte og snarere styrke fagets kjernevirksomhet. Blant annet fordi den enda tydeligere plasserer historiefaget i den store og viktige sammenhengen det inngår i – den menneskelige sammenhengen mellom fortiden, nåtiden og framtiden. Sånn sett har historiefaget blitt viktigere enn noensinne. 

Om forfatteren

Steingrímur Njálsson er lærer på Oslo by steinerskole og sakprosaforfatter. Han er en av forfatterne bak vår nye lærebok i historie, Grunnbok i historie. 17. mars skal Steingrímur holde et webinar om hvordan man kan vekke elevenes interesse for nyere historie. Meld deg på!

Ønsker du å bli bedre kjent med Grunnbok i historie? Nå kan du forhåndsbestille et vurderingseksemplar!